En dampmaskin for hjernen

Forord

En dampmaskin for hjernen

PÅ ÅTTE MÅNEDER gikk det svenske KI-selskapet Lovable fra null til en milliard kroner i inntekter.¹ Det gjorde dem til verdens raskest voksende oppstartsselskap – noensinne. Årsaken er at de har forstått nøyaktig hva som er nøkkelen til dagens KI.

Lovable tilbyr en tjeneste der brukerne med naturlig språk bygger apper og nettsider, uten å måtte programmere. Ikke bare en prototyp eller skisse, men fullt fungerende med betalingstjenester, nyhetsbrev og alt du kan tenke deg.

Det som tidligere var et omfattende og dyrt prosjekt som krevde spesialkunnskap, kunne nå hvem som helst gjøre. Det utløste en bølge av entreprenørskap da tusenvis av personer satte i gang med å gjøre idéer om til virkelighet.

Nøkkelen er språket. At vi nå kan bruke vårt menneskelige språk for å gi oss ferdigheter vi ikke hadde tidligere. Generativ KI frigjør menneskelig potensial. Tonedøve kan skape musikk. Dyslektikere kan skrive vakker prosa. Fargeblinde kan male som Picasso.

Denne kreativiteten har tidligere sittet fast i hodene våre. Det har krevd tusenvis av timer med bevisst trening for å bli en dyktig musiker, og da kan du ikke engang skape all slags musikk. En klassisk pianist er ikke automatisk også en dyktig rapper. Ved å bygge bro over kløften mellom intensjon og evne, åpner KI for en verden der vi, uavhengig av fysiske eller kognitive utfordringer, i større grad kan bidra med vår unike kreativitet og innovasjon. Og ikke nok med at vi får nye ferdigheter, vi blir bedre på dem vi allerede har. Vi nivellerer opp oss selv.

Når dette skjer for milliarder av mennesker frigjøres en massiv bølge av kreativitet, som vil omforme verden og påvirke alle deler av samfunnet. Resultatet er en større endring enn internett. Vi vil se flere fremskritt og raskere utvikling. Menneskeheten har tidligere opplevd fire akselerasjoner, nå går vi inn i den femte.

Dampmaskinen var en avgjørende del av den fjerde akselerasjonen, den vi kaller den industrielle revolusjonen. Før den ble oppfunnet bygde nesten all fysisk endring i verden på biologiske muskler – våre egne eller dyrenes. Visst hadde vi hjelpemidler som blokker og taljer, men det var likevel musklene som gjorde jobben. Det virkelig omveltende med dampmaskinen var at den dramatisk økte vår evne til å utøve kraft på omgivelsene. Det handlet ikke om en liten forbedring, men om flere mangedoblinger. Den første dampmaskinen, som pumpet vann ut av en gruve, erstattet 500 hester. Og den var fryktelig ineffektiv sammenlignet med de dampmaskinene som senere ble utviklet.

Den dampmaskinen hadde et tydelig bruksområde, men det fantes ingen teori bak. Man visste at den fungerte, men ikke helt hvorfor. Først mer enn hundre år senere begynte vi å utvikle en teoretisk forståelse, noe som gjorde at vi kunne forbedre den. Lokomotivet fra sent 1800-tall var fortsatt en dampmaskin, men mye mer effektiv takket være ny forståelse innen termodynamikk og ingeniørkunst.

Utviklingen av kunstig intelligens minner mye om dette. Det er første gang vi virkelig har klart å forlenge vår kognitive kapasitet – vår biologiske hjerne – med flere mangedoblinger. Visst har vi hatt datamaskiner og kalkulatorer og KI som har spilt sjakk, men de tilsvarer blokker og taljer: verktøy som hjalp oss, men ingen paradigmeendring, ingen faseovergang.

KI gir oss noe helt annet. Dagens språkmodeller utvider kognisjonen vår på en måte som tidligere ikke har vært mulig. De fungerer, de er nyttige, men vi forstår ennå ikke helt hvordan. Vi mangler fortsatt en dyp teoretisk forståelse, og modellene er sannsynligvis ganske ineffektive. Vi har allerede sett hvordan kjempestore modeller kan erstattes av betydelig mindre som fungerer nesten like bra, noe som tyder på at det finnes stort forbedringspotensial.

For første gang har vi oppfunnet en maskin med evne til å resonnere. Med tradisjonell programmering tenker vi mennesker ut alle mulige scenarier på forhånd og skriver instruksjoner til datamaskinen. Språkmodeller – og maskinlæring mer generelt – klarer å håndtere uforutsigbare situasjoner, slikt som ingen på forhånd har programmert eller engang tenkt på.²

Denne endringen kommer til å bli den største hittil i verdenshistorien. Årsaken er at KI har gått fra å være for noen, til å være for alle. Maskinene har begynt å forstå menneskenes språk, og derfor kan alle bruke KI. Takket være internett trenger vi ikke å bygge opp distribusjonen av dette verktøyet – hver eneste sjel med en internettforbindelse kan bruke det.

Selv om vi står ved begynnelsen av en så stor akselerasjon, er det forbløffende få som forstår omfanget av endringen. Hvis man har gått glipp av betydningen av at kommunikasjonsbarrieren mellom menneske og maskin er brutt, så overvurderer man dagens mangler og undervurderer morgendagens evner.

Da kan det høres slik ut: «KI-hypen er grotesk. Vi må begynne å snakke klarspråk. KI er ikke magi. Det er ikke intelligens. Det er ingen revolusjon. Det er et verktøy, intet mer.»³

Selvsagt finnes det reelle problemer som påvirker hvor nyttige KI-modellene er. Noen konsulenter selger produkter som ennå ikke kan levere det de hevder. Vi kan havne i noe som ligner dotcom-boblen, der det pumpes opp store forventninger om raske gevinster som så ikke innfris i tide. Men det handler om midlertidige problemer som vil bli løst eller bli mindre. Flere selskaper gikk konkurs da dotcom-boblen sprakk, men internett sprakk jo ikke. Listen over verdens mest verdifulle selskaper er i dag fylt av teknologiselskaper.

KI er grovt underhypet, mener jeg.

En annen gruppe pessimister er mye farligere. De har nemlig evnen til å bremse hele KI-utviklingen. De tror at KI vil føre til menneskehetens slutt. Svært dyktig har de overbevist andre om å tro på dette ekstreme standpunktet, noe som har gjort at det har nådd aller høyeste globale politiske nivå.

Jeg har gransket hvor deres dommedagsprofeti kommer fra og hvordan den har blitt så vellykket. Det er en fascinerende og lærerik historie om hvordan to svært spesielle mennesker – en svenske og en amerikaner – klarte å gjøre policy av et tankeeksperiment, som går ut på at en KI får i oppdrag å lage binders, og derfor utrydder alt liv og omdanner hele universet til bindersfabrikker.

Andre pessimister mener at KI vil erstatte oss og føre til masseledighet. En som ofte får høre at hun holder på å gjøre seg selv arbeidsledig, er Sasha Stiles. Hun er poet og kunstner og har vært en pioner i å bruke KI til å skape poesi.

«Jeg bruker ikke KI for å erstatte det jeg elsker å gjøre eller for å rett og slett gjenta det jeg allerede kan. Jeg bruker det for å forsøke å skrive en slags poesi som jeg ennå ikke vet hvordan man skriver,» sier hun.

Det er hva vi alltid har gjort. Vi oppfinner teknologi for å kompensere for våre biologiske mangler, slik at vi kan få mer ut av å være menneske.

KI har akkurat begynt å frigjøre potensialet vårt. Lovable er bare ett av de aller første eksemplene på det. Mange flere vil følge.

Det stopper ikke der. Ved en slik omveltning vil store deler av samfunnet endres. En ny æra trenger nye ledere og pionerer. Hvis du vet hvordan du vil påvirke fremtiden, så er muligheten din til å gjøre det nå større enn noensinne. Takket være KI har vi alle tilgang til flere og bedre ferdigheter enn noen generasjon har hatt tidligere. Du kan være med på å utvikle teknologien, bruke den til å forandre, eller bli en leder i det nye samfunnet som teknologien bidrar til å forme.

I denne boken vil jeg oppnå to ting. Jeg vil vise deg et grunnlag å stå på der du kan se forbi kortsiktige diskusjoner om KI og i stedet zoome ut og selv kunne tolke hvor vi er på vei – og hvor du synes vi burde være på vei. For det andre hvordan du skal finne din rolle og bli en pioner i denne nye tiden.

For å gjøre det har jeg snakket med noen av de smarteste og mest interessante personene som finnes.

Som Sasha Stiles. Hun har et perspektiv som sjelden høres i debatten om KI. Jeg er ikke spesielt interessert i kunst (dagens underdrivelse!), men hennes tiltalte meg. Så mye at jeg etter intervjuet med Sasha spurte om vi fikk bruke kunsten hennes som omslag til boken. Hun har skrevet ettere og nuller i sin håndskrift, og foruten at det er vakkert utgjør det en metafor for budskapet mitt i boken om å smelte sammen menneske og maskin. Cursive Binary kaller hun det, og det pryder nå denne boken.

Jeg har også snakket med flere verdensledende forskere. Harvard-professoren Steven Pinker diskuterer språkets betydning for menneskehetens utvikling, mens Oxford-professoren David Deutsch utforsker kunstig generell intelligens. University of Toronto-professoren Raquel Urtasun deler sine innsikter om selvkjørende biler.

To nobelprisvinnere har også bidratt med sine perspektiver: David Baker om KI og proteiner, samt Geoffrey Hinton om KI og eksistensielle risikoer.

Blant de tunge industrilederne finnes Ericssons konsernsjef Börje Ekholm, Volvos konsernsjef Martin Lundstedt, Richard Maltsbarger som er konsernsjef for kanadiske Pet Valu, og KI-kommisjonens leder Carl-Henric Svanberg, som alle forteller om hvordan man driver KI-utvikling i organisasjoner med titusenvis av ansatte.

I tillegg en lang rekke pionerer og andre interessante tenkere. Jonas «Bredbåndsjesus» Birgersson forteller om hvordan man blir pioner i en ny æra. Forskeren Llion Jones, medforfatter av den vitenskapelige artikkelen som lærte maskiner å forstå menneskelig språk. Universalgeniet Nathan Myhrvold med over 900 patenter. Desney Tan, sjef for Microsoft Research, som kontrollerer et forskningsbudsjett større enn den svenske staten. Nami Zarringhalam, medgrunnlegger av Truecaller med nær en halv milliard brukere. TV4s KI-ekspert Paulina Modlitba. Den legendariske Wall Street-investoren Jim O'Shaughnessy. Forfatteren og teknologitenkeren Kevin Kelly, medgrunnlegger av tidsskriftet Wired. Nicklas Berild Lundblad, senest hos Google DeepMind. Og Babak Parviz som skapte Google Glass, deretter ledet Amazons utviklingsavdeling og nå driver et KI-selskap. Det var han som hjalp meg å forstå sammenligningen mellom dampmaskinen og KI.

Jeg forteller også om dem som gikk foran og tok oss dit vi er i dag. Hvordan George Boole skapte binær logikk, så Alan Turing kunne tegne universelle maskiner, så Claude Shannon kunne skape den digitale verden, og Fei-Fei Li gi maskinene evnen til å se.

De har gitt meg tonnevis med innsikter, som jeg etter beste evne forsøker å formidle til deg som leser. Men jeg vil også vise frem et mangfold av personer, som jeg lar meg inspirere av og håper du vil gjøre det også.

Til hjelp i skrivingen har jeg ikke hatt én KI, men flere stykker, et lite team. Sammen har vi forsøkt å løse noen av de problemene en fagbokforfatter står overfor.

Det første er research. Den overordnede delen er ikke så vanskelig, og dessuten morsom. Man leser bøker, artikler og ser på videoer, streker under og noterer. I tillegg kommer intervjuer, som er veldig givende, så man gjør enda flere! Men så skal alt transkriberes, noe som er bare litt morsommere enn å vente i en telefonkø. Og deretter finner man ikke en dritt i den usorterte suppen av researchdokumenter.

KI løser alt dette. Fikser transkriberingene uten klaging og tryller frem akkurat det man lette etter. I tillegg har Deep Research-funksjonen gått varm. I løpet av våren var det som om jeg hadde en heltidsansatt researchassistent, og det har spart meg mange måneders arbeid.

Et annet problem er tilbakemeldinger. Ganske raskt blir man så fortrolig med sin egen tekst og sine egne tanker at det blir stadig vanskeligere å se det fra leserens perspektiv. Jeg lider også av å bli forelsket i visse deler av teksten, eksempler som jeg synes er så bra. Det kan hende de er det, men ikke for denne boken.

Forlaget har forsynt meg med en forlegger og redaktør, Olle Grundin heter han, som treffsikkert slår ned på nettopp slikt. Men han er innstilt på å ha sitt eget liv og er ikke med meg døgnet rundt. Det har EDI-T, som er navnet på den KI-bokredaktøren jeg har bygd for å ha som diskusjonspartner.

Et nytt problem oppstod da umiddelbart: Språkmodellene er så forbasket høflige. Alt jeg foreslo var briljant! Etter en stund mistenkte til og med jeg at det ikke stemte. Etter litt skruing klarte jeg å gjøre den mye mer kritisk. Nå er den så inn i helvete uhyggelig at vi konstant havner i krangel. Men hun er også veldig bra å sparre med, ettersom hun hele tiden presser tilbake, og samtidig besitter enorm kunnskap om bokskriving. Dessuten er det nettopp min redaktør, tilpasset boken jeg skriver.

Du kommer til å møte EDI-T i begynnelsen av hvert kapittel, der hun skriver en kort og ofte sleip ingress. (Inspirert av Katrine Kielos' bok Att uppfinna världen.) I ett av kapitlene avslører jeg hvordan hun kom på sitt eget navn – et navn som bare kunne finnes i hodet mitt, men som på et eller annet vis har vandret over til hennes.

Så KI har ikke skrevet for meg, men på ulike måter forbedret det jeg har skrevet. Med andre ord har jeg forsøkt å blande min menneskelige intelligens med den kunstige, for å frigjøre kreativiteten min og styrke evnene mine.

Det er nettopp det som skjer over hele verden akkurat nå. Millioner av mennesker oppdager at de kan gjøre ting de aldri kunne før. De fleste ser imidlertid bare delene, og går glipp av helheten. Det er få forunt å på forhånd vite at menneskeheten står overfor et historisk skifte. Jeg vil at du skal være en av de personene, for jeg tror du vil gjøre verden bedre med den informasjonen. Den femte akselerasjonen er her – og du kan være en av pionerene.

/Mathias Sundin